Den stoerste julekrybba jeg har sett noen gang, den staar i en park midt i sentrum av Sucre
Denne butikken kan by paa det meste av julepynt!
Her har vaskeriet pynta til jul...
Her bor julenissen!
tirsdag 23. desember 2008
Feliz navidad!
Vi vil oenske alle der hjemme en riktig god jul! Her i Bolivia har vi fortsatt litt problemer med aa finne julestemninga, det foeles som vi er paa sommerferie og blir stadig overraska over aa stoete paa julepynt i butikkvinduene. Men julematen er kjoept inn, saa i morra blir det julemiddag her med tre jenter fra Nederland. Det blir lite snoe, julekaker og ribbe, men tror vi skal faa en hyggelig julekveld allikevel!
Den stoerste julekrybba jeg har sett noen gang, den staar i en park midt i sentrum av Sucre
Denne butikken kan by paa det meste av julepynt!
Her har vaskeriet pynta til jul...
Her bor julenissen!
Den stoerste julekrybba jeg har sett noen gang, den staar i en park midt i sentrum av Sucre
Denne butikken kan by paa det meste av julepynt!
Her har vaskeriet pynta til jul...
Her bor julenissen!
onsdag 17. desember 2008
Hverdagsliv
Siden sist har det egentlig skjedd relativit lite her i Sucre. Blir saann naar man er paa et sted saapass lenge... Vi har hatt hver vaar runde med omgangssyken (skylder paa barna paa barnehjemmet), og ellers trent og jobba paa hverdagene og provd aa faa med oss de viktigste turistattraksjonene i helgene. Trives fortsatt veldig bra paa jobb, og Sucre er fortsatt en veldig trivelig by, men de fleste vi har blitt kjent med har reist videre og det er greit at vi bare har halvannen uke igjen her. Julestemning er det relativt daarlig med, saann bortsett fra glorete julepynt rundt omkring i byen, men det blir nok en brukbar julemiddag sammen med tre jenter fra Holland.
Utsikt fra kirken; Sucre er hvit!
Som sagt proever vi aa faa med oss noen attraksjoner, og i helga fikk vi gjort unna hele tre stk. Paa loerdag dro vi foerst til Mercado Campesino, et stort marked i utgangspunktet for de lokale. Her har de alt! Frukt og groennsaker, sekker med pasta/ris, klaer, sko, toalettsaker og ikke minst masse kjoett i ulike former og fasonger (blant annet hele grisehoder og annen snacks). Etterpaa besoekte vi en kirke, Iglesia de la Merced (er saa mange kirker her, saa maa faa med oss noen), med kjempefin utsikt fra klokketaarnet. Paa soendag dro vi til et slott ca 15 min busstur utenfor byen. Hvis vi husker rett var paret som bodde der i utgangspunktet ikke kongelige, men de var saa snille, og tok til seg en haug foreldreloese, at de fikk titlene prins og prinsesse. Slottet var ganske annerledes enn slott i Europa, og saa egentlig ut som det var lagd av plastikk og passet best i Disneyland, men det ble faktisk bygd paa slutten av 1800-tallet.
Playmoslottet til prinsen og prinsessa som ikke var prins og prinsesse
Kjoett som ligger og koser seg i sola
Frukt er i hvertfall ikke vanskelig aa faa tak i her!
Den siste uka har vi ogsaa vaert ivrige kinogjengere, er saa greit naar det koster en tier, saa litt kulturelle har vi vaert!
Utsikt fra kirken; Sucre er hvit!
Som sagt proever vi aa faa med oss noen attraksjoner, og i helga fikk vi gjort unna hele tre stk. Paa loerdag dro vi foerst til Mercado Campesino, et stort marked i utgangspunktet for de lokale. Her har de alt! Frukt og groennsaker, sekker med pasta/ris, klaer, sko, toalettsaker og ikke minst masse kjoett i ulike former og fasonger (blant annet hele grisehoder og annen snacks). Etterpaa besoekte vi en kirke, Iglesia de la Merced (er saa mange kirker her, saa maa faa med oss noen), med kjempefin utsikt fra klokketaarnet. Paa soendag dro vi til et slott ca 15 min busstur utenfor byen. Hvis vi husker rett var paret som bodde der i utgangspunktet ikke kongelige, men de var saa snille, og tok til seg en haug foreldreloese, at de fikk titlene prins og prinsesse. Slottet var ganske annerledes enn slott i Europa, og saa egentlig ut som det var lagd av plastikk og passet best i Disneyland, men det ble faktisk bygd paa slutten av 1800-tallet.
Playmoslottet til prinsen og prinsessa som ikke var prins og prinsesse
Kjoett som ligger og koser seg i sola
Frukt er i hvertfall ikke vanskelig aa faa tak i her!
Den siste uka har vi ogsaa vaert ivrige kinogjengere, er saa greit naar det koster en tier, saa litt kulturelle har vi vaert!
lørdag 6. desember 2008
San Juan de Dios
Naa har vi jobbet paa barnehjemmet San Juan de Dios i to uker, og trives kjempebra! Barnehjemmet er, som nevnt foer, for barn fra 0 (hun minste, Lilliana, var faktisk bare 10 dager gammel da hun kom inn forrige uke) til 5 aar, men vi har kun holdt oss sammen med de under 2 aar. Vi leker med dem, gir dem mat/melk, skifter paa dem, legger dem om kvelden og koser med dem. De stoerste barna har laert seg at man ofte faar viljen sin naar man graater, men ellers er alle ungene skikkelig soete! Hittill har vi kun jobbet om ettermiddagene, men det er mulig vi tar noen hele dager i jula, om det er faa voluntoerer.
Alle barn liker kjeks!
Bleieskiftarbeiere!
Karianne og Juan paa 3 mnd.
Barnehjemmet blir drevet av tre nonner, og det er veldig gode forhold der, ihvertfall til aa vaere i Bolivia. Barna faar rene klaer hver dag, blir badet hver morgen, har relativt mye leker og faar den maten de trenger. Har hoert at det har vaert problemer med den offentlige stoetten i perioder, men det har heldigvis ikke vaert noe matmangel mens vi har vaert her. Stedet er naermest avhengig av voluntoerer, og stort sett er det bare vi som er sammen med barna naar de leker. Nonnene har nok aa gjoere virker det som, men ei av dem er alltid tilstede naar barna spiser, skal legges osv. Det er ogsaa en lege paa huset daglig, noe som har vaert noedvindig den siste uka siden mange av barna har vaert syke med feber. Da blir det noedvendigvis mer grining og sutring, men det er veldig koselig naar barna kommer krypende for aa sitte paa fanget...
Selv om barna har det etter forholdene bra, har de ikke alltid penger til det de kunne trenge av mat og annet (spesielt er behovet for morsmelkerstatning stort), sa hvis noen av dere som leser dette har lyst til aa gi en donasjon er det bare aa sende oss en mail (kariaru@online.no eller martego@stud.hist.no).
Baby-kroken.
Maite poserer for fotografen!
Alle barn liker kjeks!
Bleieskiftarbeiere!
Karianne og Juan paa 3 mnd.
Barnehjemmet blir drevet av tre nonner, og det er veldig gode forhold der, ihvertfall til aa vaere i Bolivia. Barna faar rene klaer hver dag, blir badet hver morgen, har relativt mye leker og faar den maten de trenger. Har hoert at det har vaert problemer med den offentlige stoetten i perioder, men det har heldigvis ikke vaert noe matmangel mens vi har vaert her. Stedet er naermest avhengig av voluntoerer, og stort sett er det bare vi som er sammen med barna naar de leker. Nonnene har nok aa gjoere virker det som, men ei av dem er alltid tilstede naar barna spiser, skal legges osv. Det er ogsaa en lege paa huset daglig, noe som har vaert noedvindig den siste uka siden mange av barna har vaert syke med feber. Da blir det noedvendigvis mer grining og sutring, men det er veldig koselig naar barna kommer krypende for aa sitte paa fanget...
Selv om barna har det etter forholdene bra, har de ikke alltid penger til det de kunne trenge av mat og annet (spesielt er behovet for morsmelkerstatning stort), sa hvis noen av dere som leser dette har lyst til aa gi en donasjon er det bare aa sende oss en mail (kariaru@online.no eller martego@stud.hist.no).
Baby-kroken.
Maite poserer for fotografen!
tirsdag 2. desember 2008
Gravplassen i Sucre
Gravplassen i Sucre er noe for seg selv, og verdt et besoek. Det er ganske annerledes enn gravplassene i Norge. I Sucre (250000 innbyggere) finnes bare en kirkegaard, saa den er rimelig stor. For aa spare plass, har de bygget store vegger, som nesten ser ut som store hus. Der putter de inn kistene i hull i veggen.
Noen kommer fra saa fine familier at familiene har sine egne smaa kapell der de blir gravlagt.
Ikke alle har raad til aa bli gravlagt paa den "fine" delen av kirkegaarden, fordi det koster 1000 norske kroner i aaret, noe som er veldig mye penger her. De som ikke har saa god raad blir gravlagt i den borteste enden paa kirkegaarden, tett i tett.
Ikke alle har raad til aa bli gravlagt paa den "fine" delen av kirkegaarden, fordi det koster 1000 norske kroner i aaret, noe som er veldig mye penger her. De som ikke har saa god raad blir gravlagt i den borteste enden paa kirkegaarden, tett i tett.
Og saa finnes det de som ikke har raad til aa bli gravlagt her heller... Jeg har aldri tenkt paa muligheten for aa ikke ha raad til aa bli gravlagt, men det er faktisk en mulighet her.
tirsdag 25. november 2008
Verdens verste arbeidsplass?
I helgen var vi i Potosí, en by som ligger et par-tre timers kjoering fra Sucre. Byen er verdens hoeyst beliggende, med sentrum paa 4070 moh. Potosí er mest kjent for sine soelv-gruver, og var en gang i tiden en av verdens stoerste byer pga alt soelvet i fjellet Cerro Rico. Paa loerdag var vi og besoekte gruvene, hvor det fortsatt jobber ca. 10000 menn, og det var en veldig spesiell opplevelse.
Det har jobbet folk i gruvene fra midten av 1500-tallet. Spanjolene skjoente raskt at det var mye rikdom i Ceroo Rico, og slaver fra Bolivias urbefolkning samt slaver av afrikansk opprinnelse jobbet under umenneskelige forhold. De jobbet 12 timers skift i gruvene, og befant seg under jorda i 4 mnd i strekk uten aa faa se dagslys. Det er estimert at ca 8 millioner slaver har doedd grunnet arbeidet i gruvene, og Cerro Rico ble, og blir fortsatt kalt, "fjellet som spiser menn levende".
Det spesielle er at teknologien og sikkerheten ikke har endret seg stort siden de startet aa jobbe i gruvene. Mennene som arbeider der bruker fortsatt dynamitt, hakke, spett osv, og det finnes ikke noen form for maskinelle hjelpemidler. Aa bruke stoevmaske er det ingen som gjoer (det er for dyrt), selv om det er masse farlige gasser og stoev i gruvene. Nettopp paa grunn av dette, oedelegges lungene og faa overlever mer enn 10-15 aar i gruvene (de fleste doer av silikose). Dette gjoer at gjennomsnittlig levealder paa de som jobber i gruvene er under 40 aar... Grunnen til at noen vil ta denne jobben er ikke akkuratt loenna (ca 1000-1200 NOK i maaneden), men rett og slett at det finnes saa faa jobber og saa mange folk, saa dette er de eneste jobbene de har mulighet til aa kunne faa. "Si no trabajan, no comen".
De fleste av de 10000 mennene som jobber i gruvene jobber i smaa grupper som de selv danner. Det er ingen faste loenninger, og hvert arbeidslag faar utbetalt etter hvor mye de utvinner. For aa overleve dagene i gruven tygger de coca-blader for harde livet, og de har sin egen gud "Tio", som de ofrer coca-blader, roeyk og alkohol til, saann at han skal vaere snill mot dem. Tio bor under jorda, saa gruvearbeiderne tror paa Tio naar de er under jorda og paa Gud naar de er over jorda.
Besoeket i gruvene var som sagt veldig spesielt. I tillegg til alt stoevet i lufta ligger gruvene paa ca. 4300 moh, saa det var ubehagelig aa puste der inne. I tillegg var det varmt, og noen steder var gruvegangene saa trange at vi maatte krabbe. Vi syns det var ille nok aa vaere der nede under jorda i 2-3 timer, og det var utrolig godt aa komme opp igjen! Det aa jobbe der dag ut og dag inn, mens du vet at lungene dine gradvis oedelegges, i tillegg til at risikoen for ulykker er hoey gaar det ikke an aa forestille seg...
Det har jobbet folk i gruvene fra midten av 1500-tallet. Spanjolene skjoente raskt at det var mye rikdom i Ceroo Rico, og slaver fra Bolivias urbefolkning samt slaver av afrikansk opprinnelse jobbet under umenneskelige forhold. De jobbet 12 timers skift i gruvene, og befant seg under jorda i 4 mnd i strekk uten aa faa se dagslys. Det er estimert at ca 8 millioner slaver har doedd grunnet arbeidet i gruvene, og Cerro Rico ble, og blir fortsatt kalt, "fjellet som spiser menn levende".
Det spesielle er at teknologien og sikkerheten ikke har endret seg stort siden de startet aa jobbe i gruvene. Mennene som arbeider der bruker fortsatt dynamitt, hakke, spett osv, og det finnes ikke noen form for maskinelle hjelpemidler. Aa bruke stoevmaske er det ingen som gjoer (det er for dyrt), selv om det er masse farlige gasser og stoev i gruvene. Nettopp paa grunn av dette, oedelegges lungene og faa overlever mer enn 10-15 aar i gruvene (de fleste doer av silikose). Dette gjoer at gjennomsnittlig levealder paa de som jobber i gruvene er under 40 aar... Grunnen til at noen vil ta denne jobben er ikke akkuratt loenna (ca 1000-1200 NOK i maaneden), men rett og slett at det finnes saa faa jobber og saa mange folk, saa dette er de eneste jobbene de har mulighet til aa kunne faa. "Si no trabajan, no comen".
De fleste av de 10000 mennene som jobber i gruvene jobber i smaa grupper som de selv danner. Det er ingen faste loenninger, og hvert arbeidslag faar utbetalt etter hvor mye de utvinner. For aa overleve dagene i gruven tygger de coca-blader for harde livet, og de har sin egen gud "Tio", som de ofrer coca-blader, roeyk og alkohol til, saann at han skal vaere snill mot dem. Tio bor under jorda, saa gruvearbeiderne tror paa Tio naar de er under jorda og paa Gud naar de er over jorda.
Besoeket i gruvene var som sagt veldig spesielt. I tillegg til alt stoevet i lufta ligger gruvene paa ca. 4300 moh, saa det var ubehagelig aa puste der inne. I tillegg var det varmt, og noen steder var gruvegangene saa trange at vi maatte krabbe. Vi syns det var ille nok aa vaere der nede under jorda i 2-3 timer, og det var utrolig godt aa komme opp igjen! Det aa jobbe der dag ut og dag inn, mens du vet at lungene dine gradvis oedelegges, i tillegg til at risikoen for ulykker er hoey gaar det ikke an aa forestille seg...
fredag 21. november 2008
Siste dag paa barnehagen
I dag var vaar siste dag paa barnehagen/skolen vi har jobbet paa de siste tre ukene. Siden det naa er sommer-/juleferie for disse barna, skal vi jobbe de fem neste ukene paa et barnehjem.
Ukene paa denna skolen har bydd paa litt av hvert, og det har vaert baade goey og utfordrende. Vi har vaert tre voluntoerere paa skolen denne tiden, og vi har vaert plassert i hver vaar klasse for aa vaere en slags assistent. Det vanskeligste har vaert de gangene barnas egentlige laerer ikke har dukket opp, slik at vi plutselig har fungert som klassestyrer i stedet for assistent... Barna har ikke hatt spesielt mye respekt for oss, baade fordi vi (har vi faatt hoere av barna) snakker rart og har gult haar og hvit hud. Saa de gangene laereren har uteblitt har det vaert ganske vrient aa ha kontroll paa de 20-25 barna i hver klasse; her om dagen endte en time alene i klassen med at en jente graat hele timen uten at det mulig aa forstaa hvorfor, en gutt bloedde neseblod, og resten av guttene i klassen gjemte seg under et bord og nekta og komme ut igjen. Det er vanskelig aa vaere streng nok (noen av barna er tydeligvis ikke vant til grenser i hele tatt, og de spytter og slaar mye paa hverandre), og det vanskelig aa forklare dem ting paa spansk. Men noen ganger har barna vaert veldig aalreite ogsaa, de er utrolig soete, og naar laereren er i klassen har det vaert veldig aalreit; da har vi stort sett hjulpet til naar barna skriver bokstaver eller regner osv.
Barna faar "servert frokost" paa skolen hver dag, og er enten en banan, broed eller youhurt. Her er Amir og Belén tydelig fornoeyde med dagens mat!
Oppfinnsomheten til barna er det i hvertfal ikke noe aa si paa, de har veldig lite aa leke med i friminuttene, saa her er noen av jentene veldig fornoeyde med at de fant noe de likte aa leke med - en pose med soeppel...
Paa mandag begynner vi aa jobbe paa et barnehjem for barn mellom 0-6 aar. Der skal i jobbe i fem uker. Vi var paa besoek der en dag denne uka, og barna var livlige og stedet var hyggelig. Saa det blir nok spennende!
Ukene paa denna skolen har bydd paa litt av hvert, og det har vaert baade goey og utfordrende. Vi har vaert tre voluntoerere paa skolen denne tiden, og vi har vaert plassert i hver vaar klasse for aa vaere en slags assistent. Det vanskeligste har vaert de gangene barnas egentlige laerer ikke har dukket opp, slik at vi plutselig har fungert som klassestyrer i stedet for assistent... Barna har ikke hatt spesielt mye respekt for oss, baade fordi vi (har vi faatt hoere av barna) snakker rart og har gult haar og hvit hud. Saa de gangene laereren har uteblitt har det vaert ganske vrient aa ha kontroll paa de 20-25 barna i hver klasse; her om dagen endte en time alene i klassen med at en jente graat hele timen uten at det mulig aa forstaa hvorfor, en gutt bloedde neseblod, og resten av guttene i klassen gjemte seg under et bord og nekta og komme ut igjen. Det er vanskelig aa vaere streng nok (noen av barna er tydeligvis ikke vant til grenser i hele tatt, og de spytter og slaar mye paa hverandre), og det vanskelig aa forklare dem ting paa spansk. Men noen ganger har barna vaert veldig aalreite ogsaa, de er utrolig soete, og naar laereren er i klassen har det vaert veldig aalreit; da har vi stort sett hjulpet til naar barna skriver bokstaver eller regner osv.
Sann ca slik ser det ut naar vi provere aa ha kontroll paa unga...
Barna faar "servert frokost" paa skolen hver dag, og er enten en banan, broed eller youhurt. Her er Amir og Belén tydelig fornoeyde med dagens mat!
Oppfinnsomheten til barna er det i hvertfal ikke noe aa si paa, de har veldig lite aa leke med i friminuttene, saa her er noen av jentene veldig fornoeyde med at de fant noe de likte aa leke med - en pose med soeppel...
Paa mandag begynner vi aa jobbe paa et barnehjem for barn mellom 0-6 aar. Der skal i jobbe i fem uker. Vi var paa besoek der en dag denne uka, og barna var livlige og stedet var hyggelig. Saa det blir nok spennende!
onsdag 12. november 2008
Kinder San Roque
Dette er vaar andre arbeidsuke i barnehagen "Kinder San Roque", og vi maa innroemme at det er utfordrende. Barna er utrolig soete, og det er veldig aalreit aa leke med dem, men barnehagen fungerer mer som en skole enn saann vi er vant med at barnehager er, og det er ikke saa lett aa faa barna til aa respektere gringaer som oss. De er veldig glade i fysisk kontakt, som aa sitte paa fanget og holde hender, men de har mye energi og skjoenner det ikke helt naar vi ikke forstaar hva de sier. Og de er heller daarlige til aa dele... Vanligvis merker vi ikke saa godt at barna er saa fattige som de visstnok er, men naar man ser tennene deres skjoenner man at kostholdet ikke er det beste. Barn paa fire aar har tenner fulle av fyllinger, og det ser ut som de er i ferd med aa raatne bort... Av en eller annen grunn spiser de godteri nesten i hvert friminutt, kanskje fordi det er billig...
mandag 10. november 2008
Sucre
Paa tide med en oppdatering...
Vi har naa vaert i Sucre siden forrige loerdag, og skal vaere her i tilsammen to mnd. Sucre er hovedstaden i Bolivia, selv om de fleste tror La Paz er det (Sucre er den offisielle hovedstaden, mens La Paz er den administrative hovedstaden), og byen lever opp til sitt rykte som Bolivias vakreste. Det bor ca. 250 000 mennesker her, og byen ligger paa ca. 2800 moh. Saa godt om alle husene er hvite (det finnes regler som sier at man ikke faar male huset sitt i andre farger enn hvitt) og de har stort sett roede tak. Hovedplazaen er full av groenne traer og palmer, det er masse kirker her, og sentrum er mye roligere enn i Cusco. Vi bor naa i en leilighet med eget kjoekken og bad, og vi har hvert vaart rom ogsaa. Kjoekkenet er veldig lite, og dusjen er midt mellom vasken og doen (nesten oppa vasken, og uten noe slags forheng), saa alt blir vaatt, men vi trives bra. Utenfor er det faktisk en hage ogsaa, saa det gaar an aa slappe av paa gresset om vi vil. Det er egentlig regntid, men det har stort sett vaert fint vaer saa langt.
Det er her vi skal jobbe, foerst tre uker i en barnehage for 4-6-aaringer fra veldig fattige familier, og deretter fem uker paa et barnehjem med barn fra 0-6 aar.
Utsikt fra "huset" vaart.
Typisk gate i Sucre.
Paa markedet.
Det er her vi skal jobbe, foerst tre uker i en barnehage for 4-6-aaringer fra veldig fattige familier, og deretter fem uker paa et barnehjem med barn fra 0-6 aar.
Utsikt fra "huset" vaart.
Typisk gate i Sucre.
Paa markedet.
søndag 2. november 2008
Uyuni
Tirsdag var det plass pa bussen til Uyuni, og etter ca 11 timer i buss (hvorav 180 km paa uasfaltert vei) var vi klare for en tredagers tur paa Salar de Uyuni og omraadene rundt. Kjoerte rundt i en jeep sammen med fire irer, og denveldig trivelige sjaafoeren Gustavo. Den foreste dagen brukte vi paa selve saltsjoen (den stoerste i verden og Bolivias kanskje stoerte attraksjon), hvor landskapet var helt annerledes enn alt annet vi har sett. Hvitt saa langt man kunne se! Og med kaktusoeya Isla Incahuasi midt i det hele. Magisk!
Dag 2 var landskapet helt annerlede: vulkaner, merkelige steinformasjoner, fargerik sand og laguner fulle av flamingoer! Overnattet ved laguna Colorado, en roed lagune! Tror vi maa la bildene snakke for seg...
Dag 3 ble det mye kjoering, men sto tidlig opp (foer sola) og fikk se geysirer, en groenn lagune og bade i naturlig varme kilder!35 graders vannfoeltes helt greit naar det var naermere minus paa land:) Og 7 timer i bil paa alt annet enn asfalt gaar bra naar det er saa mye fint aa se paa..
I gaar tok vi bussen til Sucre, og det blir deilig aa vaere paa et sted en stund. Virker som en utrolig fin by! Mandag er helligdag, saa begynner aa jobbe paa tirsdag. Spent paa hvordan det blir... Men tror det blir to fine mnd. Har allerede moett noen kjente fra Cusco, saa stemningen er god.
La Paz og El Alto
Tok buss fra Puno til La Paz forrige soendag, og hadde planer om nattbuss tilUyuni mandag kveld. Men det var ikke ledige plasser paa bussen, saa da ble det to dager til i La Paz. Som sist ble det mye tusling gatelangs, men det ble ogsaa en tur paa kino og et par timer i El Alto. El Alto er paa en maate en forstad til La Paz, men det bor ca like mange mennesker her som i selve La Paz og det er her flyplassen er. Betydelig mindre turister der ihvertfall, masse biler, et stort marked hvor man kan kjoepe det meste og alt for mange mennesker uten et sted aa bo... og mye propaganda for Evo Morales. Ingen tvil om at han er populaer i Andesomraadene.
lørdag 25. oktober 2008
Puno
Torsdag morgen tok vi bussen til Puno, som er ved Titikakasjoeen paa den Peruvianske siden. Fra i gaar til i dag (loerdag) har vi vaert paa en todagers tur utpaa "sjoeen". Nok et turistopplegg, men det virker ikke aa vaere saa lett aa faa gjennomfoert saanne turer paa egenhaand. Tok ihvertfall baat ut til noen utrolig imponerende oyer, flytende oeyer! Ute paa sjoen, en droey halvtimes baattur fra Puno bor nemlig Uros-folket paa oeyer lagd av en type straa, "totora reeds". Baade underlaget, baatene og husene er lagd av straaene, ganske utrolig... Straaene raatner jo etterhvert, saa de maa hele tiden kutte straa og fylle paa oeya saa den ikke skal forsvinne. Paa hver lille oey kan det bo fra ca 5-20 familier, og de har paa hver oey en "president" som velges hvert femte aar. De lever av fiske (ikke overraskende), og drar i blant inn paa land for aa bytte inn fisken i andre varer.
Etter aa ha besoekt de flytende oeyene dro vi videre til en stoerre, og ikke fullt saa uvanlig oey, hvor vi bodde over natten hos en lokal familie. Ganske annerledes enn hva vi er vant til, men en fin opplevelse.
Her slo vi oss ned for en natt, ganske annerledes enn husene vi er vaant til aa bo i i Norge!
Abonner på:
Innlegg (Atom)