Rio de Janeiro

De siste dagene har vi vaert i Rio, og her skal vi vaere til vi drar oss mot Norge om tre dager. Vaeret de foerste dagene var veldig bra, og vi fikk testa stranda og boelgene, og fikk oss en fin roed- og hvitstripete farge. De siste dagene har regntiden vist seg mer, og vi har brukt dagene til aa titte rundt i Rio.




Som alle turister som er innom Rio har vi vaert paa Corcovado og sett Jesus-statuen.





Favelaen, en del av slumomraadet

Iguazu Falls

Vi har vaert heller sloeve paa bloggfronten de siste to ukene, men her kommer en liten oppdatering! Julefeiringa ble saa trivelig som vi kunne faa den, og vi dro fra Sucre forrige loerdag. Var en natt i Santa Cruz, Bolivias stoerste by, foer vi dro til Iguazu, et av turens hoeydepunkter! Ble der litt lenger enn planlagt, da vi var for sent ute for aa finne baade buss til Rio og hostel der. Saa nyttaarsaften ble feira paa hostelet, det fineste hitill paa turen, med buffet foran svoemmebassenget. Iguazu fossene var utrolig imponerende, og vi fikk sett dem fra baade Argentinsk og Brasiliansk side. Masse, masse vann! Og utrolig varmt... Det var visstnok 38 grader her en dag...

Foss paa naert hold! Kraftige saker..

Fra Argentinsk side.

Hostelet vaart.

Feliz navidad!

Vi vil oenske alle der hjemme en riktig god jul! Her i Bolivia har vi fortsatt litt problemer med aa finne julestemninga, det foeles som vi er paa sommerferie og blir stadig overraska over aa stoete paa julepynt i butikkvinduene. Men julematen er kjoept inn, saa i morra blir det julemiddag her med tre jenter fra Nederland. Det blir lite snoe, julekaker og ribbe, men tror vi skal faa en hyggelig julekveld allikevel!


Den stoerste julekrybba jeg har sett noen gang, den staar i en park midt i sentrum av Sucre


Denne butikken kan by paa det meste av julepynt!


Her har vaskeriet pynta til jul...


Her bor julenissen!

Hverdagsliv

Siden sist har det egentlig skjedd relativit lite her i Sucre. Blir saann naar man er paa et sted saapass lenge... Vi har hatt hver vaar runde med omgangssyken (skylder paa barna paa barnehjemmet), og ellers trent og jobba paa hverdagene og provd aa faa med oss de viktigste turistattraksjonene i helgene. Trives fortsatt veldig bra paa jobb, og Sucre er fortsatt en veldig trivelig by, men de fleste vi har blitt kjent med har reist videre og det er greit at vi bare har halvannen uke igjen her. Julestemning er det relativt daarlig med, saann bortsett fra glorete julepynt rundt omkring i byen, men det blir nok en brukbar julemiddag sammen med tre jenter fra Holland.




Utsikt fra kirken; Sucre er hvit!

Som sagt proever vi aa faa med oss noen attraksjoner, og i helga fikk vi gjort unna hele tre stk. Paa loerdag dro vi foerst til Mercado Campesino, et stort marked i utgangspunktet for de lokale. Her har de alt! Frukt og groennsaker, sekker med pasta/ris, klaer, sko, toalettsaker og ikke minst masse kjoett i ulike former og fasonger (blant annet hele grisehoder og annen snacks). Etterpaa besoekte vi en kirke, Iglesia de la Merced (er saa mange kirker her, saa maa faa med oss noen), med kjempefin utsikt fra klokketaarnet. Paa soendag dro vi til et slott ca 15 min busstur utenfor byen. Hvis vi husker rett var paret som bodde der i utgangspunktet ikke kongelige, men de var saa snille, og tok til seg en haug foreldreloese, at de fikk titlene prins og prinsesse. Slottet var ganske annerledes enn slott i Europa, og saa egentlig ut som det var lagd av plastikk og passet best i Disneyland, men det ble faktisk bygd paa slutten av 1800-tallet.


Playmoslottet til prinsen og prinsessa som ikke var prins og prinsesse





Kjoett som ligger og koser seg i sola


Frukt er i hvertfall ikke vanskelig aa faa tak i her!

Den siste uka har vi ogsaa vaert ivrige kinogjengere, er saa greit naar det koster en tier, saa litt kulturelle har vi vaert!

San Juan de Dios

Naa har vi jobbet paa barnehjemmet San Juan de Dios i to uker, og trives kjempebra! Barnehjemmet er, som nevnt foer, for barn fra 0 (hun minste, Lilliana, var faktisk bare 10 dager gammel da hun kom inn forrige uke) til 5 aar, men vi har kun holdt oss sammen med de under 2 aar. Vi leker med dem, gir dem mat/melk, skifter paa dem, legger dem om kvelden og koser med dem. De stoerste barna har laert seg at man ofte faar viljen sin naar man graater, men ellers er alle ungene skikkelig soete! Hittill har vi kun jobbet om ettermiddagene, men det er mulig vi tar noen hele dager i jula, om det er faa voluntoerer.


Alle barn liker kjeks!


Bleieskiftarbeiere!


Karianne og Juan paa 3 mnd.

Barnehjemmet blir drevet av tre nonner, og det er veldig gode forhold der, ihvertfall til aa vaere i Bolivia. Barna faar rene klaer hver dag, blir badet hver morgen, har relativt mye leker og faar den maten de trenger. Har hoert at det har vaert problemer med den offentlige stoetten i perioder, men det har heldigvis ikke vaert noe matmangel mens vi har vaert her. Stedet er naermest avhengig av voluntoerer, og stort sett er det bare vi som er sammen med barna naar de leker. Nonnene har nok aa gjoere virker det som, men ei av dem er alltid tilstede naar barna spiser, skal legges osv. Det er ogsaa en lege paa huset daglig, noe som har vaert noedvindig den siste uka siden mange av barna har vaert syke med feber. Da blir det noedvendigvis mer grining og sutring, men det er veldig koselig naar barna kommer krypende for aa sitte paa fanget...
Selv om barna har det etter forholdene bra, har de ikke alltid penger til det de kunne trenge av mat og annet (spesielt er behovet for morsmelkerstatning stort), sa hvis noen av dere som leser dette har lyst til aa gi en donasjon er det bare aa sende oss en mail (kariaru@online.no eller martego@stud.hist.no).


Baby-kroken.


Maite poserer for fotografen!

Gravplassen i Sucre

Gravplassen i Sucre er noe for seg selv, og verdt et besoek. Det er ganske annerledes enn gravplassene i Norge. I Sucre (250000 innbyggere) finnes bare en kirkegaard, saa den er rimelig stor. For aa spare plass, har de bygget store vegger, som nesten ser ut som store hus. Der putter de inn kistene i hull i veggen.

Noen kommer fra saa fine familier at familiene har sine egne smaa kapell der de blir gravlagt.

Ikke alle har raad til aa bli gravlagt paa den "fine" delen av kirkegaarden, fordi det koster 1000 norske kroner i aaret, noe som er veldig mye penger her. De som ikke har saa god raad blir gravlagt i den borteste enden paa kirkegaarden, tett i tett.

Og saa finnes det de som ikke har raad til aa bli gravlagt her heller... Jeg har aldri tenkt paa muligheten for aa ikke ha raad til aa bli gravlagt, men det er faktisk en mulighet her.

Verdens verste arbeidsplass?

I helgen var vi i Potosí, en by som ligger et par-tre timers kjoering fra Sucre. Byen er verdens hoeyst beliggende, med sentrum paa 4070 moh. Potosí er mest kjent for sine soelv-gruver, og var en gang i tiden en av verdens stoerste byer pga alt soelvet i fjellet Cerro Rico. Paa loerdag var vi og besoekte gruvene, hvor det fortsatt jobber ca. 10000 menn, og det var en veldig spesiell opplevelse.



Det har jobbet folk i gruvene fra midten av 1500-tallet. Spanjolene skjoente raskt at det var mye rikdom i Ceroo Rico, og slaver fra Bolivias urbefolkning samt slaver av afrikansk opprinnelse jobbet under umenneskelige forhold. De jobbet 12 timers skift i gruvene, og befant seg under jorda i 4 mnd i strekk uten aa faa se dagslys. Det er estimert at ca 8 millioner slaver har doedd grunnet arbeidet i gruvene, og Cerro Rico ble, og blir fortsatt kalt, "fjellet som spiser menn levende".

Det spesielle er at teknologien og sikkerheten ikke har endret seg stort siden de startet aa jobbe i gruvene. Mennene som arbeider der bruker fortsatt dynamitt, hakke, spett osv, og det finnes ikke noen form for maskinelle hjelpemidler. Aa bruke stoevmaske er det ingen som gjoer (det er for dyrt), selv om det er masse farlige gasser og stoev i gruvene. Nettopp paa grunn av dette, oedelegges lungene og faa overlever mer enn 10-15 aar i gruvene (de fleste doer av silikose). Dette gjoer at gjennomsnittlig levealder paa de som jobber i gruvene er under 40 aar... Grunnen til at noen vil ta denne jobben er ikke akkuratt loenna (ca 1000-1200 NOK i maaneden), men rett og slett at det finnes saa faa jobber og saa mange folk, saa dette er de eneste jobbene de har mulighet til aa kunne faa. "Si no trabajan, no comen".



De fleste av de 10000 mennene som jobber i gruvene jobber i smaa grupper som de selv danner. Det er ingen faste loenninger, og hvert arbeidslag faar utbetalt etter hvor mye de utvinner. For aa overleve dagene i gruven tygger de coca-blader for harde livet, og de har sin egen gud "Tio", som de ofrer coca-blader, roeyk og alkohol til, saann at han skal vaere snill mot dem. Tio bor under jorda, saa gruvearbeiderne tror paa Tio naar de er under jorda og paa Gud naar de er over jorda.



Besoeket i gruvene var som sagt veldig spesielt. I tillegg til alt stoevet i lufta ligger gruvene paa ca. 4300 moh, saa det var ubehagelig aa puste der inne. I tillegg var det varmt, og noen steder var gruvegangene saa trange at vi maatte krabbe. Vi syns det var ille nok aa vaere der nede under jorda i 2-3 timer, og det var utrolig godt aa komme opp igjen! Det aa jobbe der dag ut og dag inn, mens du vet at lungene dine gradvis oedelegges, i tillegg til at risikoen for ulykker er hoey gaar det ikke an aa forestille seg...